Å forholde seg til en ny plate fra Radiohead har vært, er, og skal være en krevende aktivitet for lytterne. Det fungerer ikke som bakgrunnsmusikk til oppvasken eller middagsselskaper. Nytes best alene, med alle sanser rettet mot det som blir servert på platespilleren.
Deres album «OK Computer» fra 1997 fikk raskt og fortjent klassikerstempel da den kom ut og er stadig å finne på alle slags lister over tidenes beste album. De påfølgende album fremsto noe mindre helstøpte. De inneholdt både genialt bra låter, men også solide doser tungt fordøyelig materiale der eksperimenteringstrangen i studio ikke alltid slo like heldig ut og endte opp i uforløste låter, for mange. Det er prisen å betale for å føre musikken ut i ulendt terreng. Til tider fascinerende og spennende musikk, men av og til bare irriterende. Men så må man jo liksom gjennom de aller mest krevende partiene for å oppdage perlene som åpenbarer seg.
Radiohead har aldri vært noe A4-band som velger enkleste vei for å nå massene. Tross det, eller kanskje nettopp på grunn av det, har de opparbeidet seg et stort navn gjennom snart 25 år. Stadig flere oppdager deres musikk og de er ettertraktet på konsertfronten hvor de heller ikke er spesielt aktive. Tipper de i mange år har stått øverst på ønskelista til feks Øya-festivalen.
Når så «A Moon Shaped Pool» , deres første album på fem år, forelå nå i sommer var det for denne lytteren med en følelse av dette kan bære hvor som helst og ingensteds hen. Men det er bare å fastslå at Radiohead har levert en fantastisk plate, antagelig en av årets aller beste plater. Noen vil også hevde at dette er Radioheads beste album så langt.
Låtmaterialet er sterkt. Også de mer eksperimentelle låtene faller denne gangen svært heldig ut. Det låter fokusert og forløst og albumet henger svært godt sammen. Det mest iørefallende med platen er bruken av strykere og piano som dukker opp flere steder underveis med dramatisk god effekt. Det kreves oppmerksomhet fra lytteren som til gjengjeld belønnes å oppdage stadig nye detaljer og dimensjoner jo flere runder platen får i spilleren.
De to første låtene setter tonen for hele albumet. Singelen «Burn The Witch» med sine kaskader av frenetisk hissige strykere, og deretter «Daydreaming» som bæres fram av et forsiktig, vakkert pianotema. De påfølgende låtene er også helt fantastiske for den som stiller med tålmodighet og sans for popmusikk som foregår i ukjent terreng, et stykke utenfor popens motorvei. Som avslutning får vi den rolige «True Love Waits» i pianoversjon. Den har vi hørt tidligere, på livealbumet «I MIght Be Wrong» i en helt annen versjon.
For den som ønsker mer av samme ulla anbefaler vi «B-siden» på singelen «Burn The Witch» (Sjekk Youtube/Spotify/Tidal etc). Der finner du Radioheads alternative James Bond-låt «Spectre». En fantastisk låt som helt utrolig ikke ble brukt som offisiell James Bond-låt og heller ikke har fått bli med på dette albumet.
Vi anbefaler alle som tror de ikke liker Radiohead til å bli med inn i denne platens univers. Kanskje gresset er grønnere der ?
Staale Venstad
