Norsk sokkel av Heidi Linde
Heidi Linde slo gjennom med sin roman «Nu, jävlar» i 2011. I denne romanen møtte leseren fire karakterer gjennom et døgn i Kongsvinger. Denne gangen har hun utvidet geografien til hele Norge, i tillegg til en snarvisitt til Kreta. Vi møter seks hovedpersoner, som alle er løst knyttet til samme familie.
Boken består av seks kapitler hvor alle innledes av et utdrag fra en stortingsmelding eller lignende om norske velferdsordninger. Vi får en sniktitt i livet til nordmannen i gata, og som tittelen tilsier får vi et innblikk i grunnmuren i landet – den norske sokkelen – nemlig det norske velferdssystemet.
De forskjellige hovedpersonene kan løst knyttes til kvinnen i første kapittel. Hun bor i Lillehammer, og sliter med å applaudere ektemannen som har bestemt seg for å tørrlegges etter et helt liv med alkoholisme. I Skien prøver svigersønnen å glede seg over at han ikke har kreft. Søsterens fosterbarn sliter med å tilvennes ny tilværelse, samtidig som svigerbror i Sogndal har samvittighetskvaler over å sende sin mor med påbegynnende demens på sykehjem. En NAV-arbeider klarer ikke å glede seg over ferien på Kreta fordi hun synes så synd på alle, og et par på Jessheim får et rutinemessig tilbud om fosterdiagnostikk.
Dette er en bok med fin flyt i språket, som beskriver karakterer og situasjoner på en måte det er lett å kjenne seg igjen i. Utvendig virker alt greit – de er alle representative for den norske middelklassen – men de sliter med indre kvaler. De fleste mennesker har en indre stemme som uroer seg for ting som ikke virker så vanskelige for andre, men som vi noen ganger lar forstyrre for sjelefreden. Det kan være dårlig samvittighet for å feriere i et land hvor innbyggerne har det vanskelig økonomisk; det kan være utmattelsen ved å kjøpe nytt hus og samtidig være småbarnsfar; eller det kan være om man skal akseptere et tilbud i helsevesenet man ikke nødvendigvis er forenlig med.
V får kun et lite innblikk i en typisk hverdag, som er preget av vanskelig valg eller vendepunkter i livet. Som leser får jeg sympati med hver enkelt, og skulle gjerne fulgt de videre i livet. Linde har et galgenhumoristisk blikk og såre vinklinger på det norske velferdssamfunnet, hvilket også fungerer som en rød tråd gjennom boken. Karakterene er beskrevet på en sympatisk og ekte måte som gjør at det er lett å leve seg inn i deres situasjon. Selv hvor godt vi har det i dette landet, står vi ikke fritt fra personlige spenninger bestående av uvisshet eller en lengsel etter indre fred.
Bestill boka fra Bærum bibliotek
(Boken finnes også som lydbok og e-bok)
