Ghost – Meliora

En gammel KISS kassett var for mange år siden min gylne inngangsbillett til rocken, der jeg spilte den om og om igjen for venner inne på gutterommet på Rykkinn. Det var noe med hele pakka som traff et ungt guttesinn så kraftig, en vegg av gitar, flammer og kostymer som fikk KISS til å fremstå som mer enn et vanlig rockeband, for meg var de rockeguder.

Det svenske rockebandet Ghost tar på mange måter over stafettpinnen etter KISS, med horrorkostymer og åpenlys flørting med det okkulte. Men der KISS dyrket individualistiske alter ego som The Starchild, The Demon og Space Ace, ikler medlemmene i Ghost seg identiske kjortler og masker, som en ond sekt anført av sin leder, frontfigur Papa Emeritus.

Ghost har eksistert siden 2008, men det er først det siste året at de virkelig har slått gjennom internasjonalt, med blant annet Grammypris for beste metal performance for singelen Cirice. Debutalbumet Opus Eponymus fra 2010 og oppfølgeren Infestissumam fra 2013 viste lovende tegn for hva som ville komme, men var tidvis preget av litt svak produksjon og at det var litt langt mellom de beste låtene. Deres nyeste album Meliora er etter min mening deres klart beste album til nå og produksjonskvaliteten er løftet flere hakk. Det låter stort og tungt, spesielt bassgitarlyden er helt fantastisk. Låta Spirit åpner plata og drar deg rett inn i spøkelsestimen med kirkekor, orgel og theremin (det spøkelsesaktige glissandoinstrumentet brukt på blant annet Good vibrations av The Beach Boys) noe som Ghost har gjort til sitt varemerke gjennom sine tre album. From the pinnacle to the pit tar for seg Lucifers fall fra himmelen til jorda og byr på et dundrende bassriff og et refreng som setter seg nærmest umiddelbart og som bare blir bedre og bedre ved hver lytting. Cirice åpner med et truende akustisk gitarriff, som når det glir over i elektrisk kunne ha vært et glemt Jeff Hanneman riff fra Seasons in the abyss, før sangen tar en helomvending og presenterer albumets kanskje sterkeste refreng og en episk gitar og keyboardsolo.

Noe av det beste med Ghost må sies å være vokalen, der så mange andre metalband ville ha gått for en hard vokalstil for å matche riffenes intensitet, tar Ghost det helt piano og investerer mye tid i vokalmelodier og harmonier. Det er nettopp dette som i mine øyne er Ghost sin største styrke, deres forkjærlighet for gode popmelodier. Jeg kan høre mye ABBA, Queen og Duran Duran i tillegg til de mere opplagte referansene som Blue Oyster Cult og Black Sabbath, på Meliora-albumet. At Ghost valgte produsenten til Katy Perry til å bistå produksjonen av Meliora understreker også deres begeistring for radiovennlig og catchy popmusikk. Låta He is er så nære en allsangfavoritt rundt leirbålet som noe metalband har vært siden Nothing else matters av Metallica. Dette har ført til rynking på nesen hos svorne metalpurister, men for meg er dette noe av det som gjør Ghost unike i sjangeren. Ghost i likhet med KISS er moro og skal ikke tas for seriøst, det er noe av poenget.

Meliora er kort fortalt et metalalbum for de som ikke nødvendigvis liker metal, et popalbum for de som ikke nødvendigvis liker pop og en genial plate for dem som liker begge. Anbefales!

 

Translate »