TV-serien er den nye romanen, blir det sagt. Det er ikke uvanlig å låne med seg et bokssett fra biblioteket å kose seg med over noen dager i stedetfor en bok. Og vi er så heldige å leve i en gullalder hvor mange TV-serier er like nyanserte, komplekse og interessante som en virkelig god roman – og spenner like mange sjangre! Som den denne posten skal handle om: skrekk.

Det har vært mange gode serier med skrekk-elementer oppover årene, som legendariske Twin Peaks og danske Riget. Men få har fråtset så entusiastisk i skrekkfilmklisjeer og satt seg fore å få seeren til å hoppe i stolen som to helt glimrende nyere serier, nemlig American Horror Story og Hannibal.

American Horror Story er oppe i tre sesonger, og alle har satt seg fore å fortelle en forskjellig, men særegent amerikansk skrekkhistorie. Den første sesongen, med den uoffisielle undertittelen Murder House, spiller på legendene om hjemsøkte hus. Her kan man trekke linjer helt til Edgar Allan Poes The Fall of the House of Usher (1845), Shirley Jacksons klassiske roman The Haunting of Hill House (1959) og den like klassiske filmversjonen The Haunting (1963, en temmelig grim nyinnspilling kom i 1999), filmen The Amityville Horror (1979, som fikk et utall oppfølgere og en nyinnspilling), Stephen Kings The Shining og dennes filmversjon, og mange langt mindre kunstnerisk interessante eksempler. Hjemsøkte hus finnes vel over alt i verden men det er noe eget med disse amerikanske fortellingene, en spesiell stemning som oppstår i et land med god plass, langt mellom naboene, og en forholdsvis kort historie – skremslene som sitter i disse veggene er ikke hundrevis av år gamle, men skremmende nære.

«Certainly there are spots which inevitably attach to themselves an atmosphere of holiness and goodness; it might not then be too fanciful to say that some houses are born bad.»

Dette skriver Shirley Jackson i The Haunting of Hill House og akkurat et slikt hus er det familien Harmon i American Horror Story flytter inn i. De er ikke de første som har bodd i dette huset og blitt utsatt for dets vrede, og gjennom serien får vi se flere av skjebnene til de som har bodd der oppover årene – og hvordan disse fortsetter helt inn i vår, og familien Harmons, tid.

Den andre sesongen, American Horror Story: Asylum, foregår på et sinnsykehus i «gode gamle dager», altså 60-tallet – hvor nonner fremdeles kunne styre med jernhånd, eksperimentelle behandlinger på sinnsyke ikke var uglesett, og det egentlig ikke skulle så mye til for å bli låst vekk på et slikt sted uansett. Spesielt hvis du var kvinne. En særlig inspirasjon for denne serien var nok den legendariske amerikanske undercover-journalisten Nellie Bly sin tekst 10 Days in a Mad-House (tilgjengelig åpent på nett!). I 1887 fikk Bly seg innlagt på sinnsykehuset for kvinner på Blackwell Island for å undersøke anklager om mishandling og kummerlige forhold. Teksten hun publiserte etterpå førte til store reformer og gjorde henne til et kjent navn i journalistikken. Men like mye til inspirasjon var nok foregangsarbeidet som amerikanske psykiatere og leger gjorde i vitenskapens navn. Historien har vist oss at ikke alle var like menneskevennlige. I American Horror Story: Asylum setter den tøffe, Bly-inspirerte journalisten Lana Winters seg fore å gjøre en liknende sak om fiksjonelle Briarcliff mental institution – men ulikt Bly, har hun ingen til å redde seg ut igjen…

American Horror Story er en moderne serie som kjenner skrekkonvensjonene, men et genuint ønske om å skremme vettet av seeren gjør at den ikke faller over i parodi. Det hjelper også at flere av skuespillerne er knakende gode, og best av alle er Jessica Lange. Denne intense og seriøse skuespilleren storkoser seg tydelig som camp grøsserdiva, og glitrer spesielt i rollen som den steinharde nonnen Sister Jude i Asylum. I det hele tatt er nok Asylum den beste av de amerikanske skrekkfortellingene så langt, men hele serien er et must for skrekkfans!

hannibal-tv-series-hd-wallpaper-4-139826-1600x900

Langt dystrere og enda råere er Hannibal. Denne serien er en utpreget elegant og sofistikert lesning av Thomas Harris’ rollefigurer fra Den røde drage, spesielt denne bokens helt, FBI-profileren Will Graham – og en av bokens skurker, en viss Hannibal Lecter. Seriens genistrek ligger i å fremstille deres forhold ikke bare før Lecter ble jaktet på, men før man i det hele tatt visste hvem han var – og i å ha gitt rollen til Mads Mikkelsen.

Ikke alle skuespillere ville vært i stand til å utviske minnet om Anthony Hopkins’ ikoniske rolletolkning, men Mikkelsen gjør rollen fullstendig til sin egen. Mikkelsens Lecter er mindre camp og demonisk, men heller elegant, uutgrunnelig, og utrolig skummel. I Hannibals første sesong er Lecter fremdeles utøvende psykiater, og bistår FBI med å fakke bisarre mordere. Her ligner serien egentlig mer på 90-tallsserien Millennium (fans av denne serien bør se etter Millenniums egen profiler Frank Black – altså skuespilleren Lance Henriksen – i en Hannibal-episode!), men er langt, langt mer grafisk. I det hele tatt er serien grotesk og på grensen til det smakløse rent tematisk, men den er så vakkert filmet og skrevet, så besnærende og hypnotisk, så elegant – Hannibals matkreasjoner er for eksempel designet av den erfarne spanske kokken Jose Martinez – at det egentlig ikke betyr så mye. Og den er nifs. Ordentlig nifs. Slå av lyset og nyt.

Translate »